På tur til Kyndeltjønn..

Bente var på tur (Opptur) til Kyndeltjønn, og det var en fin dag. Det er mange fine poster i området her (kart finner du på denne lenka). Her ble forøvrig den norske spenningsfilmen “Villmark” spilt inn!

Nesten på messe i Pfaffenheim, Alsace

På hotellet i St.Louis var det en del brosjyrer, og det var her vi kom på ideen å kjøre vinruten gjennom Alsace. Jeg hadde funnet en brosjyre – den eneste som stod igjen der som omhandlet vinruten – dessverre var den på italiensk; “La Strada Dei Vini D’Alsazia” – likevel ganske nyttig der vi kjørte avgårde (selv om ingen av oss behersker dette språket). Når vi kom til Pfaffenheim leste jeg i brosjyren “Ai piedi de Notre-Dame dello Schauenberg, luego di pellegrinaggio con bel panorama” – og tolket det dithen at her skal det være panoramutsikt et eller annet sted, og ikke bare utsikt – en flott utsikt skulle det også være! Hadde jeg tenkt meg litt om ville jeg også forstått “ai piedi” – det ligner det franske “a pied”, på norsk “til fots” – altså at man skal gå til dette stedet…. Det neste sporet var navnet Schauenberg – og ganske riktig, det var skilting til en slik plass. Så vi fulgte skiltingen på en vei som vi kanskje kan kalle en bygdevei opp gjennom vinmarkene. Noe som er påfallende i distriktet er at det ser ut som om alle vingårder har sin egen kristusfigur hengende, og det samme i ganske mange gatekryss. Vi kjørte videre etter skiltingen og etterhvert ble veien dårligere og dårligere, smalere og smalere – og så ut til å føre helt ut i ingenmannsland. Ingen bebyggelse – og veien begynte å ligne en skogsvei, og det var ikke plass til mer enn en bil i bredden. Vi lurte litt på om dette måtte være feil, men hadde ikke annet valg enn å fortsette – vi klarte ikke å snu i veien. Etter litt tid kom vi til en lysning hvor det stod flere biler parkert, og vi skjønte at noe foregikk her. Flere eldre så vi, pent kledd – litt for pent for en tur i skogen i alle fall med dressjakker og slips. Vi parkerte vi også og gikk samme veien som de andre, langs en litt bred sti gjennom skogen. Merkelig – men jeg hadde fått en ide – jeg lurte faktisk på om disse menneskene skulle på gudstjeneste, det var jo tross alt rett før kirketid og det var søndag. I tillegg hadde det stått “Notre Dame” (vår frue) – et navn som ofte blir brukt på kirker i Frankrike. Etter å ha gått i ca 5 minutter langs stien kom jeg i prat med en eldre mann og spurte om det lå en kirke lenger bort. Han svarte bekreftende og jeg spurte derfor om de skulle på messe – og nok en gang kunne han bekrefte min teori. Veldig hyggelig kar å snakke med (jeg er jo veldig glad når jeg kan få praktisere fransken, selv om de andre mener at dette språket er komplett uforståelig) – og akkurat slik det stod i den italienske brosjyren kunne han fortelle at det var flott utsikt fra kirken, noe vi straks kunne se med egne øyne. Vi stoppet opp ute, mens alle de andre forsvant inn i kirken. Det var til og med en kafe, et lite museum og en souvenirbod der (riktignok var dette stengt  under gudstjenesten). Vi kunne se utover Alsace mot Tyskland og ned mot alpene – så er du her anbefaler jeg at du tar turen opp.

Rüfikopfbahnen i Lech

Når vi nærmet oss Lech så vi en kabelbane høyt til værs, og fant ut at den ville vi prøve – og stoppet derfor i Lech for å overnatte der. Etter å ha innkvartert oss gikk vi opp til billettbua for å løse billett (nesten kr 500 for oss fire for tur/retur). Det viste seg da at vi kunne få være med opp, men vi ville ikke kunne komme ned igjen – det var for sent på dag. Vi bestemte oss derfor for å ta en tur rett etter frokost neste dag. Damen i billettluken ga meg da et veldig godt tips; når vi overnattet i Lech kunne vi få et kort hos utleier som ga oss rett til gratis benyttelse av banen. Dessverre våknet vi opp neste dag til regn og tåke, og det var derfor ingen vits i å reise opp når vi likevel ikke kunne se noe – så dette får stå på listen over ting vi skal gjøre en annen gang!

Det er mange som bruker sommermånedene på fotturer i området, og bruker gjerne kabelbane opp for så å gå videre innover Alpene eller ned igjen – det kunne jeg tenkt meg også, da blir det en opptur (selv om det egentlig blir en nedtur).

Byvandring i Nakskov (Lolland, Danmark)

Vi hadde tenkt oss på Aquadome (badelandet til Lalandia), men dessverre var det slik at de som ikke bodde på området ikke slapp inn før kl. 13.00 – og vi fikk derfor ventetid og brukte denne til å ta en tur til Nakskov siden vi allerede var på Lolland. Her tok vi en liten byvandring.

Nakskov er en gammel kjøpstad og er største by på Lolland. Tidligere (i katolsk tid) var det store sildemarkeder her, og dette skapte velstand for byen. En tid var Nakskov faktisk Danmarks fjerde største by (det skulle man ikke tro i dag). Under svenskekrigen (1657-1660) ble byen beleiret flere måneder i 1659 – noe som gikk hardt utover både befolkning og med store skader på kirke og boliger. Byen forsvarte seg så godt at man ble enige om en ærefull overgivelse av byen.

I sentrum ligger Axeltorv med rytterstatue av Christian X (av billedhugger V.Kvederis). Denne er -reist ved bruk av midler samlet inn blant beboerne i området og ble avduket i 1952. I gamle dager stod byens galge og tingsten på Axeltorv (kanskje bra det ikke er der lenger). På nordsiden av torget ligger det en rekke gamle, lave hus som var torvboder for de handlende før i tiden. Bak disse ligger kirken Skt.Nikolai (Skt.Nikolai er de sjøfarendes helgen), hvor de eldste delene stammer fra 1200-tallet. På hjørnet Farverensstrædet og Axeltorv finnes Vinkælderen og ved siden av Parkers Gård – som opprinelig var kjøpmannsgård, men som nå er spisested og boliger. Bygningen med Den Gylne Løve på framsiden var tidligere apotek, men nå finner du Nakskov Turistbureau her. Gågaten starter ved Axeltorv og man kan gå ned gjennom Theisens Gård (en gammel kjøpmannsgård) eller Badstuestræde ned til havnen. Nede på havnen finner man overraskende nok byens nyeste turistattraksjon, den russiske ubåten “Whisky U-359″.

I Dronningstrædet finner man en gammel gul bindingsverkbygning, denne kalles Dronningens Pakhus. Det ble oppført i 1589-90 av enkedronning Sofie (Christian IV’s mor) som hadde fått Lolland-Falster i “enkerente” av sønnen. I pakkhuset oppbevarte hun korn som hun fikk inn som avgift fra bøndene og godseierne – og når det ble solgt ble det skipet ut fra havnen.

I Søndergate kan man se inn i Urmagerstræde hvor man finner et par gamle firmaskilt i form av et lommeur og et par blå briller.

Skt.Nikolai-kirken har et par særtrekk. Ved klokken i tårnet (til høyre for 3-tallet) sees en kanonkule i tårnmuren. Den ble skutt inn av den svenske hæren under beleiringen i 1659. På ene siden av klokken er det en trekant som symbol for treenigheten og på den andre side en sirkel som symbol for evigheten. Innenfor hoveddøren står kirkens eldste inventar, en pengekasse med 3 store hengelåser og 2 hemmelige låser. Den er fra 1573 og benyttes fortsatt (og tømmes stadig iflg guiden). Ved oppgangen til koret finner man restene av en kanonkule som falt ned under en gudstjeneste i 1659 (av den svenske hæren) – og selv om kirken da var helt full kom ingen til skade.

Det er selvfølgelig både mer å skrive og mer å se i Nakskov, men det får du finne ut av selv

Bymusikantene i Bremen (og på Stovner?)

Bremen har flere statuer rundt omkring, men en av de mest kjente er nok “Bymusikantene i Bremen” etter eventyret (“Bymusikantene i Bremen” på engelsk) med samme navn av Brødrene Grimm.

Historien handler om eselet, hunden, katten og hanen som alle skulle drepes av forskjellige årsaker – og som derfor rømte og satt kursen mot Bremen for å bli bymusikanter.

Underveis kom dyrene forbi et hus hvor det bodde noen røvere, og de bestemte seg for å skremme dem vekk. Eselet stod nederst, deretter kom hunden, katten og hanen. Når alle var på plass satte de igang “musikken”, eselet rautet, hunden bjeffet, katten mjauet og hanen galte – og så braste de gjennom vinduet. Røverne ble redde og trodde dette var et spøkelse og rømte fra huset. Dyrene satte seg tilrette og forsynte seg av mat og drikke.

Senere på kvelden fikk røverne tenkt seg litt om og syntes at de nok hadde vært for lettskremte, og en av røverne ble sendt tilbake. Han fikk en slik mottakelse og ble så skremt at han løp tilbake til de andre og sa at det var ei forferdelig heks som var der som hadde skreket til ham og klort ham i fjeset, en mann med en kniv som stakk ham i leggen, et svart monster som hadde slått ham med ei treklubbe og en dommer som satt på taket og skrek “bring kjeltringen hit” – og at han derfor hadde stukket avgårde så fort han kunne. Fra den dagen fikk dyrene bo der i fred.

Merkelig nok finnes også en nesten identisk statue også på Stovner i Oslo, hva den gjør der er jeg ganske usikker på. (Bildet til høyre viser bronseskulpturen “Bymusikanter” laget av Skule Waksvik). På Stovner kan du forøvrig gå langs Oldtidsveien – en gammel kongevei.