Litt egyptisk mytologi og historie

Noen av symbolene du ser rundt omkring på souvenirer av ulikt slag er hentet fra det gamle Egypt og fra egyptisk mytologi. Til venstre ser du en skarabé - og historien rundt den (så vidt jeg kan huske) er omtrent slik;

Menneskene i det gamle Egypt så på ting rundt seg og prøvde å skape mening ut av det de så. De trodde at skarabéen oppstod av intet – de så den kom ut av gjødselkuler og mente derfor den var selvskapende. Deretter så de at den trillet gjødselkulene avgårde samtidig som de så solen stå opp og gå over himmelen. Som en slags høyere ordens tenking mente de derfor at den var et symbol på solens gang over himmelen - som skarabéen trillet gjødselkulen gikk også solen fra øst til vest. Skarabéen kunne derfor betraktes som guddommelig – den skapte seg selv…og man finner den igjen i avbildninger og som amuletter. Den er en slags personliggjøring av guden Khepri. Hver morgen, var fødselen av Khepri gitt av livmoren (dvs. den østlige horisonten) av sin mor, Nut, gudinne av himmelen. Med dette alternativet av å  bli gjenfødt hver dag, ble Khepri symbolet på oppstandelsen. I det nye riket (1539-1070 f.Kr.), har man funnet papyrustekster (i graver) som avbilder skarabéen som et symbol på makt og seier over døden.

Med bygging av templer og med flere yppersteprester kom det flere skapermyter – alle ville gjerne ha sin egen, og det er derfor mange ulike slike myter i Egypt.

Et annet symbol man ofte ser er Horus øye, et falkeøye (også kalt wadjet) - et gammelegyptisk beskyttelsessymbol og et symbol for herskernes guddommelige makt. Historien jeg har hørt om det er at det også er Ra (solguden) sitt høyre øye – og det er herifra man har uttrykket om høyre hånd også i moderne dagligtale. På den andre siden – det venstre øyet – fant man Hathor (den fredsommelige), ofte avbildet som ei ku…alternativt som en løvinne; Sekhmet.

Historien jeg ble fortalt om Sekhmet er som følger; Ra var sint på menneskeheten og sendte Sekhmet for å straffe dem. Sekhmet myrdet og åt – og marken ble farget rød av alt blodet. En dag begynte Ra å angre seg, men Sekhmet ville ikke gi seg med slaktingen. Da sendte Ra avgårde medhjelpere for å hente rød leire fra Aswan og lagde en dam av denne røde leiren og fylte dammen med øl. Sekhmet våknet og så denne røde dammen og trodde hun hadde drept så mange at vannet var farget rødt. Hun drakk og ble øren og sovnet i solen. Rett før solnedgang våknet hun, men trodde fortsatt hun hadde gjort den jobben hun var satt til å gjøre siden hun så alt “blodet”. Ra kalte henne til seg og sa hun hadde mislykket i sitt oppdrag og gjorde henne i stedet om til Hathor, den fredsommelige kua. Litt spøkefullt ble det sagt i etterkant av denne historien at man derfor skulle behandle sine kvinner forsiktig slik at de ikke ble forvandlet fra den fredsommelige kua til den fryktelige løvinnen…

Andre symboler man ofte kan møte er ankh’en - dette er et symbol på evighet. Du finner også avbildninger av Anubis – dødsguden med sjakalhode, ofte som små statuer i souvenirbutikkene. Her finner du også gjerne statuer av Nefertiti, Tut-Ankh-Amon og av Kleopatra. Dersom du finner en statue med erigert kjønnsorgan og med avkappet hånd og fot så ligger det en historie bak den også; denne mannen ble ikke med i krigen fordi han sa han var syk. De andre mennene reiste ut, og mens de kriget stod han i med alle kvinnene i landsbyen. Mennene kom tilbake fra krigen og oppdaget at alle kvinner var gravide og at det var mange små barn – og de skjønte straks hvem som hadde skylden…som straff kappet de av ham den ene hånden og den ene foten (man kan lure på om han syntes det var verdt det?)

 

På ørkentur i Egypt

Under påskeferien 2008 tok jeg og jentene en tur ut i ørkenen en ettermiddag – som en avveksling fra bad og sol. På hotellet var det en ung gutt som organiserte slike turer og han var veldig hjelpsom og skaffet oss plass på kort varsel (og til en god pris også…). Først ble vi hentet med landrovere på hotellet og så bar det ut i ørkenen. Den første stoppen var for å vise oss luftspeiling – og her oppdaget vi fort at det er forferdelig varmt ute i sanden. Det var flere biler med på turen, i vår bil var det en svensk familie + et spansk/japansk par som bodde i London – veldig hyggelig reisefølge var det og vi lo masse underveis.

Neste stopp var ved noen åskammer, og vi bega oss oppover en smal sti – på toppen var det stopp og utsikt utover, og det viste seg at på andre siden var det flyvesand i lange baner….det ble løping og rulling nedover i sanden – de mer vågale tok også salto i bakken, men litt moro var det nå – kanskje helst barnslig moro.

Deretter bar det avgårde til en nomadebosetting og mulighet for en liten kameltur. Jeg fikk en skikkelig galoppkamel tror jeg – i alle fall gikk min ganske fort i forhold til enkelte av de andre…Som vanlig er det litt nervepirrende når kamelen skal opp og ned – det er mye husking og gjelder å holde seg fast. Noen småpenger til de som leide kamelene rundt måtte også til.

På samme sted hadde de også et reptilhus. Jeg ventet utenfor i skyggen mens jentene gikk inn – det var ikke store bygget så jeg tenkte at det var fort gjort, men dengang ei…De kom jo ikke ut igjen på evigheter. Til slutt måtte jeg gå inn og da viste det seg at jentene og det spansk/japanske paret hadde fått spesialoppvartning; de som jobbet der tok ut de fleste av dyrene slik at de fikk holde dem – og jentene syntes det var kjempemoro å ha skorpioner, gekkoer og øgler kravlende på kroppen (hver sin lyst kan man kanskje si). De fikk også sitte på noen store skilpadder.

En liten omvisning hos beduinene ble det også tid til før det bar bort i et stort telt for forfriskninger. Guiden lurte på om vi visste hvor mange timer de arbeidet om dagen – og svaret var overraskende, det var faktisk ikke mange timene. Ofte var de tidlig i gang og samlet urter på åstoppene – i løpet av natten var det dannet kondens der slik at det vokste litt grønt, og disse urtene lagde de bl.a universalsalve av. Jeg kjøpte med meg noen prøver, men har ikke hatt anledning til å teste effekten helt ennå. Prinsippet var enkelt – hadde du vondt i magen smurte du salven der, hadde du vondt i armen smurte du salve på armen osv.

De levde enkelt ellers også – uten elektrisitet og de samlet kamelmøkk til brensel. En brønn gjorde tjeneste som drikkevannskilde. Ungene fikk stort sett lite skolegang, men de var fornøyd med livet som det var. Tidlig i seng – når det var mørkt var det egentlig ikke mer å gjøre….og familiene var tydelig godt sammensveiset. Kanskje det er et godt liv tross alt? Bildet til venstre er av det spansk/japanske paret vi reiste sammen med.

De som ville kunne her prøve seg på firhjuling – og jentene var ikke vanskelige å be.  En lang rekke firhjulinger forsvant ut i ørkensanden mens jeg og bl.a et par fra Slovakia ble igjen i teltet sammen med vår turguide. Denne turguiden var veldig hyggelig og kunnskapsrik – samtidig som har var ganske sjåvinistisk….Det viste seg at han var polygamist! I Egypt er det mulig å ha inntil fem koner kunne han fortelle, og jeg så at mannen fra Slovakia så misunnelig på ham og spurte hvordan det fungerte i praksis.”Tja”, sa guiden, “hvis du er rik har du fem hus – er du ikke fullt så rik har du fem rom, og så har alle litt privatliv samtidig som man f.eks spiser alle måltider sammen”. Han utfordret også slovakeren litt; “hvor mange dagligvarebutikker er det på ditt hjemsted?” spurte han. “En fire, fem stykker” svarte slovakeren og lurte på hvorfor han spurte. Guiden svarte; “hva skjer når det er flere butikker – jo, det er konkurranse. Resultatet er at utvalget blir bedre, kvaliteten går opp og prisen går ned. På samme måte er det med flere koner….er en sur går jeg bare til en annen – og på denne måten anstrenger de seg mer…”. Jeg kunne ikke annet enn smile litt for meg selv, selv om han var sjåvinistisk så var han veldig hyggelig og omgjengelig også – slovakeren var tydelig misunnelig mens hans kone tydeligvis ikke likte denne vendingen på samtalen.

Guiden kunne videre fortelle at det var enkelt for konene å skille seg om de ikke likte denne måten å leve på, det var faktisk bare å gi beskjed – og så var det en liten karenstid før de kunne gifte seg på nytt. Mannen måtte også gi tilbake medgiften når de skilte seg. Grunnen til karenstiden var at man måtte sikre seg at hun ikke var gravid – barnet skulle i så fall være med barnefaren og man måtte være sikker på hvem som var faren. Han kunne også fortelle at det var strengt forbudt å være sammen uten å være gift – da risikerte man fengselsstraff, og ble man oppdaget fikk man valget; gift dere eller gå i fengsel…og da var valget ganske enkelt.

Vi fikk servert god mat og reiste videre etterpå til et “observatorium”. Jeg skriver det i anførselstegn fordi hele observatoriet bestod av et teleskop – og mot en liten sum kunne man se opp på stjernehimmelen. Forholdene var gode her fordi det var så lite annet som kunne forstyrre – ikke noe lys i mange mils omkrets gjorde at man så tydligere enn mange andre plasser. Deretter tilbake til hotellet – en kjempefin tur som kan anbefales

Worms, Tyskland

Etter å ha reist opp Rhindalen kom vi til Worms – her finner du bl.a Niebelungenbrua over Rhinen (byen er en av de såkalte Niebelungenbyene) og byen er også kjent for hvitvinen Liebfraumilch (Liebfraumilch = “vår (kjære) frues melk”, opprinnelig laget av vindruer fra Liebfrauenkirche i Worms) – og vi tenkte vi skulle overnatte her, det viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Det er mange smale enveiskjørte gater i sentrum, og selv om det stod skiltet til hoteller var de vanskelige å finne. Først forsøkte vi å finne City Hotel, uten hell. Deretter fant vi skilting til et annet, men når vi kom dit kunne vi faktisk ikke finne inngangen! Tilbake for å finne City Hotel – og denne gangen fant vi en inngang i en smal enveiskjørt bakgate. Ved døra stod det; syklister velkomne – og da tenkte vi at dette er nok et rimelig hotell (og det kunne jo være greit), men på døra stod det også; hovedinngang fra gågata. Jeg gikk rundt for å komme til hovedinngangen, men den var også låst – og der stod det; inngang fra baksiden. Like langt altså. Litt lenger opp i gågata – og midt i smørøyet for å si det slik – lå imidlertid Dom Hotell - og her fikk vi rom for natten. Det var en familiesuite; to soverom i tilknytning til hverandre – så det var veldig greit. Vi tenkte det var dyrt siden det lå så sentralt, men prisen var fin (mener det var ca 120 euro inklusive frokost) og i tillegg hadde de parkeringskjeller like ved (den var t.o.m. gratis). En koselig by å spasere i, men etter en stund skulle vi ha middag – og spisesteder viste det seg å være mangel på – is derimot kunne du få kjøpt mange steder og i mange forskjellige utgaver….(se innlegget om beste spisested i Worms). Her er noen inntrykk fra bybildet (også her drager rundt omkring, og nå tror jeg at jeg skjønner hvorfor..det har selvfølgelig noe med dragedreperen Siegfried i Niebelungenlied å gjøre – her hjemme er han kjent som Sigurd Fåvnesbane…):

Og for de som går for bruktmarkedet….

Mye flotte biler på veiene i Tyskland, og hos BMW Welt i München.

Denne kom vi imdlertid over mens vi kjørte opp gjennom Rhindalen – og da måtte den foreviges! (Gebraucht = brukt)

Kølnerdomen og de tre hellige konger…

 

Et “must” for besøket i Køln var å gå innom Kølnerdomen (Hohe Domkirche St. Peter und Maria, forøvrig på verdensarvlisten) – som ble påbegynt allerede i 1248, men ikke avsluttet før i 1880. De to tårnene er et velkjent landemerke for Køln, men på mange eldre trykk ser man bare et tårn og så en kran som holder på å bygge det andre tårnet. Inne i domen er det et gullskrin som visstnok inneholder relikviene til de tre hellige kongene (de med Bethlehemstjernen og Jesusbarnet – gull, røkelse og myrra). Det var Friederich Barbarossa som ga disse relikviene til erkebiskopen i Køln, Rainald, i 1164. Ser man nærmere på glassmaleriene finner man igjen våpenskjold og byvåpen (se bildet i midten, nede) ; jeg kan bl.a se fra Bayern (blått/hvitt nede på bildet i midten), Wettin/Sachsen (gult/svart – striper, dette er en tidligere utgave hvor den grønne grenen er bøyd – den mer moderne er rett), Liutpoldingene (gult/blått), Thüringia (blått/rødt/hvitt m/løve) – disse kjenner jeg godt igjen fra arbeidet med slektsgranskingen… Jeg synes det er litt moro med slike byvåpen – og når det gjelder byvåpenet for Køln har det tre kroner på toppen, og dette symboliserer akkurat de tre nevnte hellige kongene…

 

 

Litt for mye av det gode?

Selv om det var mye blomsterprakt i landsbyene i Alsace kunne det hos enkelte nesten bli for mye av det gode!

Schattenburg, Østerrike

Etter å ha reist fra Lech (og svingt forbi St.Christophe og St.Anton) kom vi til Feldkirch like før vi skulle passere grensen til Lichtenstein. Der stoppet vi en liten stund (og kjøpte is) mens vi så oss omkring i borgen Schattenburg. Borgen var stamsete for Greven av Montford.

 

 

 

Det “grønne” Europa

På reise ned gjennom kontinentet kan man ikke unngå å se at man har kastet seg på den grønne bølgen. I dagligvareavdelingen på store tyske kjøpesentere er det store avdelinger viet økologisk dyrket mat – i en utstrekning vi ikke kjenner til her hjemme ennå, men det kommer  nok. Både i Danmark og Tyskland var det massevis av syklister i byene, og kildesortering var det nesten over alt. I mye større utstrekning enn her driver de også med gjenbruk, både på større anlegg – men også privat. Det var ikke sjelden vi så skilt for disse private loppemarkedene og for de som drev salg av økologiske matvarer i liten skala.

På rasteplassene er det ofte store kafeanlegg, og vi stoppet ved et – og der stod det en vindmølle utenfor. Den stod for elektrisiteten for dette anlegget, og den ga faktisk hele 75 kW! Det var nesten så jeg lurte på om vi burde sette opp en i hagen hjemme, men etter å ha sett hva slags erstatning naboene til 6 vindmøller på Jylland i Danmark fikk har jeg kommet til at dette har jeg nok ikke råd til! En annen ting jeg la merke til underveis på bilturen i Tyskland var at mange skilt langs autobahn faktisk er drevet av solcellepaneler slik du ser på bildet til høyre – det er nok en god ide!

Tips til vedstabling

Denne oppstablingen av ved kom vi over i Lech, og det gikk fint an å sitte på “benken”.

Nesten på messe i Pfaffenheim, Alsace

På hotellet i St.Louis var det en del brosjyrer, og det var her vi kom på ideen å kjøre vinruten gjennom Alsace. Jeg hadde funnet en brosjyre – den eneste som stod igjen der som omhandlet vinruten – dessverre var den på italiensk; “La Strada Dei Vini D’Alsazia” – likevel ganske nyttig der vi kjørte avgårde (selv om ingen av oss behersker dette språket). Når vi kom til Pfaffenheim leste jeg i brosjyren “Ai piedi de Notre-Dame dello Schauenberg, luego di pellegrinaggio con bel panorama” – og tolket det dithen at her skal det være panoramutsikt et eller annet sted, og ikke bare utsikt – en flott utsikt skulle det også være! Hadde jeg tenkt meg litt om ville jeg også forstått “ai piedi” – det ligner det franske “a pied”, på norsk “til fots” – altså at man skal gå til dette stedet…. Det neste sporet var navnet Schauenberg – og ganske riktig, det var skilting til en slik plass. Så vi fulgte skiltingen på en vei som vi kanskje kan kalle en bygdevei opp gjennom vinmarkene. Noe som er påfallende i distriktet er at det ser ut som om alle vingårder har sin egen kristusfigur hengende, og det samme i ganske mange gatekryss. Vi kjørte videre etter skiltingen og etterhvert ble veien dårligere og dårligere, smalere og smalere – og så ut til å føre helt ut i ingenmannsland. Ingen bebyggelse – og veien begynte å ligne en skogsvei, og det var ikke plass til mer enn en bil i bredden. Vi lurte litt på om dette måtte være feil, men hadde ikke annet valg enn å fortsette – vi klarte ikke å snu i veien. Etter litt tid kom vi til en lysning hvor det stod flere biler parkert, og vi skjønte at noe foregikk her. Flere eldre så vi, pent kledd – litt for pent for en tur i skogen i alle fall med dressjakker og slips. Vi parkerte vi også og gikk samme veien som de andre, langs en litt bred sti gjennom skogen. Merkelig – men jeg hadde fått en ide – jeg lurte faktisk på om disse menneskene skulle på gudstjeneste, det var jo tross alt rett før kirketid og det var søndag. I tillegg hadde det stått “Notre Dame” (vår frue) – et navn som ofte blir brukt på kirker i Frankrike. Etter å ha gått i ca 5 minutter langs stien kom jeg i prat med en eldre mann og spurte om det lå en kirke lenger bort. Han svarte bekreftende og jeg spurte derfor om de skulle på messe – og nok en gang kunne han bekrefte min teori. Veldig hyggelig kar å snakke med (jeg er jo veldig glad når jeg kan få praktisere fransken, selv om de andre mener at dette språket er komplett uforståelig) – og akkurat slik det stod i den italienske brosjyren kunne han fortelle at det var flott utsikt fra kirken, noe vi straks kunne se med egne øyne. Vi stoppet opp ute, mens alle de andre forsvant inn i kirken. Det var til og med en kafe, et lite museum og en souvenirbod der (riktignok var dette stengt  under gudstjenesten). Vi kunne se utover Alsace mot Tyskland og ned mot alpene – så er du her anbefaler jeg at du tar turen opp.